Overganger: En reise i materialenes historie

 

Tekst -  Kamilla Sajetz Mathisen 

Bilder - Aliona Pazdniakova


Bergen, midt på 1600-tallet. En gullsmed former en skje. Den er i sølv og tilvirkes i norsk renessanse-stil, med langt, smalt skaft med vridning, og en knopp på toppen. En skipper fra Nord-Norge kjøper skjeen. Den blir med på jekten hans hele veien langs norskekysten, til Nordland. Skjeen har standardisert vekt, og dermed fast verdi. Den er derfor et velegnet byttemiddel mellom nordiske og samiske handelspartnere. På et marked bruker skipperen skjeen for å handle med samene. 

 

Lærling – mester

Skulle noen skape en fiktiv kunstner, en perfekt persona til konseptet og tankene bak prosjektet I Craft, I Travel Light, er det ikke usannsynlig at de ville endt opp med noe i nærheten av Philipp Spillmann. Både gjennom liv og kunstnerisk praksis, er han et eksempel på hvordan håndverk endrer seg i møte med nye kulturer, og hvordan det nomadiske i dag har fått nytt innhold. 

Philipp Spillmann er født og oppvokst i Sveits. Han har en klassisk lærling-mester-utdannelse som bakgrunn, fra gullsmedbedriften Meister. Det syttenårige Spillmann ville, var å gjøre noe manuelt, noe fast og konkret. Et håndverk.

Etter endt lærlingperiode, ble Spillmann ansatt hos en annen gullsmed. Der tilvirket han eksklusive smykker, spesialdesignet for velstående klienter. I begynnelsen var det entusiasmen over å utføre håndverket som drev ham, gleden ved å lære og gleden av å skape. Men etter en stund begynte han å stille spørsmål ved det han gjorde. Han begynte å lure på hva disse smykkene var, hvorfor han laget dem. Og om det han ønsket var å produsere objekter som skulle konsumeres. 

Sølvskjeen som ble byttet bort av den nordnorske skipperen, er blitt kjøpt av en reindriftssame. Tradisjonen tro har han gitt den i gave i forbindelse med forlovelsen til et ungt par. På denne tiden er sølvskjeer en luksusgjenstand hos samene, som tilvirker sine egne skjeer i horn og bein. Men noen av de samiske håndverkerne henter inspirasjon fra de innkjøpte renessanseskjeene, og den tradisjonelle samiske hornskjeen forandrer seg. 

Formen endrer seg, et stilskifte finner sted. 

 

Mening i materialer

I dag arbeider Philipp Spillmann hos Juhls sølvsmie i Kautokeino. Dit reiste han fordi han som lærling hadde hørt om stedet og følte seg tiltrukket og fascinert av det, og fordi han hadde en drøm om å reise ut i verden og jobbe.

Hos Juhls lager han smykker, koftesølv og bunadssølv. I tillegg får han benytte verkstedet til sin kunstneriske praksis. Spillmann ønsker å stille spørsmål ved smykket som objekt, hva det er og hva det kan være. Gjenbruksmaterialer har etter hvert fått en viktig plass i hans kunstneriske virke. Han synes det kan oppleves meningsløst å kjøpe sølv for å lage ting, når han kan finne materialer ute og bruke dem i stedet. 

I arbeidsprosessen møter Spillmann ulike utfordringer. For eksempel at gullsmedfaget ikke kan overføres direkte til andre materialer. Eller at noen av arbeidene hans opp gjennom årene har blitt oppfattet som kontroversielle. 

Årene går og det unge samiske paret er blitt et eldre ektepar med voksne barn. Sølvskjeen har, etter å ha vært begravet i jorden sammen med familiens øvrige verdigjenstander, blitt gravd opp igjen, og brukt for å betale skatt til staten. Det er dokumentert at sølvskjeer med standardisert vekt, av samene ble benyttet til å betale skatt helt tilbake til 1500-tallet. Men skjeene av horn og bein, de som blant annet hentet inspirasjon fra renessanse-skjeen, finnes fortsatt i familien, og nye skjeer produseres i lignende stil. Noen generasjoner senere, på begynnelsen av 1700-tallet, sendes en av disse hornskjeene til Bergen for å virke som modell i utformingen av en ny sølvskje, et bestillingsverk. 

 

Verdi og gjenbruk

Et av Spillmanns arbeider er et smykke tilvirket av tomme ølkorker, som ligner en tradisjonell samisk komsekule. Komsekulen er et smykke som opprinnelig skulle henge over komsen (vugga) for å beskytte barnet mot onde makter. På samme måte som sølvskjeene, kom sølvkulene opprinnelig til samiske områder gjennom handel på 1700-tallet. De ble blant annet brukt som knapper på krager, spesielt i svenske områder. Ideen til å lage smykket oppstod da Spillmann fant noen ølkorker av jern ved en bålplass på fjellet. Korkene var av merket Lapin Kulta, som betyr «gull fra Lappland» på finsk. Dette minnet ham om «Arctic gold», som er navnet på en bedrift som skulle etablere gullgruver i Kautokeino kommune. 

Gjennom smykket undersøker Spillmann begrepet verdi med fokus på gjenbruk. Selv om vi behandler det som søppel, har jernet i ølkorkene verdi i seg selv. På samme måte som sølv, hentes det ut av gruver og bearbeides. 

Av hans egne arbeider, er dette det eneste med dirkete samisk tilknytning. For Spillmann er det viktig å understreke at han ikke jobber med duodji. Han prøver å være seg bevisst sitt håndverk og sin rolle som utenlandsk gullsmed i et samisk miljø. Og selv om han blir inspirert av det samiske, gjør han det han kan for å respektere tradisjonen. 

 

Moderne nomade

I løpet av årene i Kautokeino, har Spillmann tatt lengre pauser der han har reist mye. På en reise i New Zealand jobbet han en periode i et verksted der han lærte om maorisk smykketradisjon. Det var her han begynte å arbeide med stein, bein og horn, utskjæringsteknikker han tok inn i sin egen praksis. 

Sammen med inspirasjonen fra Kautokeino, er resultatet blant annet verket Materiale, en serie av ringer og brosjer der horn blir til sølv og sølv blir til horn. En av beinbrosjene er formet som et tegneseriebein, en urealistisk, men universell og gjenkjennelig form. Alle som ser det vet at det er et bein, likevel er det ingen bein i verden som ser sånn ut. Inspirasjonen kom blant annet fra Asterix og Tintin, tegneserier han leste som barn. 

På denne måten tar Spillmann med seg sin personlige historie og bakgrunn inn i verkene sine. I tillegg har han reflektert mye rundt materialer sett fra et historisk og arkeologisk perspektiv. Forandringer oppstår gjerne når det kommer inn et nytt materiale man ikke hadde før, som jern eller sølv, disse overgangene interesserer ham, og han behandler dem i arbeidene sine. 

Mange av dagens duodji-mestere lager søljer, koftespenner og knapper i horn. Disse ble tidligere laget i metall, helst i sølv. Dette er en ny overgang, som ifølge Spillmann muligens handler om å ta formen tilbake til sitt eget håndverk. Slike transformasjoner ser man stadig gjennom historien, verden over. 

 

Arketyper

Selv om det for utenforstående kan føles naturlig å knytte de lett gjenkjennelige reinhorn-formene til den samiske kulturen, har Spillmann en annen, relatert fortelling, som trekker lange kulturhistoriske linjer. For 17 000 år siden fantes det reinsdyr i Sveits, og folk der var avhengige av dem. Funn viser at både horn og bein ble brukt stort sett over alt. Dette beskrives i boken Die Schweiz zur Rentierzeit (1947) av Hans Georg Bandi. Selv om moderne reindrift i våre områder er et samisk fenomen, så hører bruk av reinsdyr med til Europas kulturhistorie. 

Spillmann begynte med reinhornformer i sølv, siden gikk han videre til å lage horn av horn. I tråd med I Craft, I Travel Lights konsept, har han utelukkende brukt materialer han selv har funnet. Han henter inspirasjon fra arketyper i naturen, der former er universelle og repetitive, men like fullt unike i seg selv. Arbeidene er inspirert av omfattende research han har gjort, spesielt på den samiske sølvskjeen. 

Skjeene, som har gått fra sølv til ben og tilbake til sølv igjen, omtales av Phebe Fjellström i avhandlingen Lapskt Silver som de første eksemplene på den «genuint lapska silverskeden». Fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet ble den en ny norm:

«Den äkta lappsilverkåsan, silverskopan och den lapska silverskeden bilda inom samiskt silverbestånd ett förnämligt triumvirat av stilsäkra och ändamålseliga föremål, vilka framskapats genom en sällsynt lycklig förening av lapsk hornslöjd och nordiskt silversmide.» 

 

Kontraster

Gradvis beveger Spillmanns smykker seg mot skulpturelle og konseptuelle objekter. De begynner å bli upraktiske å ha på seg. Kunstneren forsøker å viske ut grensene mellom smykke, objekt og installasjon. Han eksperimenterer, leker og går videre, men i bunnen ligger håndverket, utgangspunktet og forutsetningen i hans arbeider. 

I et av hans siste prosjekter, brosjeserien Idun, utfordres betrakterens syn på smykket ved at han tar utgangspunkt i noe frastøtende og fremstiller noe vakkert av dette. Majones, ketchup- og sennepsflekker fra gatekjøkkenmat, former som oppstår tilfeldig og ukontrollert, blir gjenskapt og rekonstruert på en måte som tar lang tid og krever mye planlegging. Serien er skjært ut av hi-macs plater, et komposittmateriale som blant annet brukes for å lage kjøkkenbenker. Materialet er rester og avskjær som ellers ville blitt kastet, som Spillmann fikk fra en fabrikk i Sveits. Det er slow craft og fast food, det flyktige forbrukersamfunnet satt opp mot et tidkrevende håndverk, det er spenningen som oppstår idet man pynter seg med noe som i utgangspunktet skitner en til. Gatekjøkkenmat finnes på hver eneste bensinstasjon i landet, og kan dermed fungere som et symbol på den moderne reisende, og på en livsstil som står i sterk kontrast til den tradisjonelle nomadiske levemåten. 

 

Kilder: 

Fjellström, Phebe, «Lapskt Silver – Studier över en föremålsgrupp och dess ställning inom lapskt kulturliv» (Almqvist & Wiksell, 1962)

Skandfer, Marianne, «Čoarverbasttet : samiske hornskjeer fra middelalder til moderne tid»

(Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, Arkeologiseksjonen, 1997)