Martins metode

Martin Fedotovich Taibarey er nenetser, og kan alt om å lage lassoer av skinn. Det er det ikke så mange andre nenetsere som kan lenger.

Tekst - Anki Gerhardsen

Bilder - Aliona Pazdniakova


-Slik!

Martin kaster skinnlassoen sin over en stolrygg inne på et kunstnersenter i Arkhangelsk, og viser med tydelige armbevegelser hvordan han hesper skinntauet sammen igjen før neste kast.

Det er fletting av lasso som er tema for fredagens workshop, men først skal alle som vil få teste ut sin kasteferdigheter. Det er bare Martin som treffer stolen.

Martin tilhører minoritetsbefolkningen nenetsere som holder til på den vestlige delen av den russiske tundraen. De regner seg som et urfolk, og har tradisjonelt levd som jegere. Reindrift er også en vesentlig del av kulturen. Det har det vært for Martin og kona Anisiya også. Nå bor de i et bosettingsområde for nenetsere, om lag førti kilometer fra Naryan-Mar, men før de pensjonerte seg levde de som nomader og holdt de til i såkalte ”tjumi” – et lavvolignende hjem. Familien hadde en flokk reinsdyr, og mens mennene lagde seletøy, sleder og duker til tjumiene, lagde kvinnene sko, vesker og klær. Alt med utgangspunkt i pels og skinn fra flokken. 

Men det er ikke så mange som driver med tradisjonelt håndverk eller tradisjonell livsstil lenger. Anisiya forteller at datteren har tatt initiativ til å etablere et senter for å hindre at all kunnskap går tapt.

-Her skal hun lære barn å lage de tingene vi nenetsere alltid har laget, sier Anisiya, og håper kulturen på denne måten vil leve videre.

Usikker framtid

Andrey Vokuev jobber for Barentssekretariatet i Naryan-Mar. Han kjenner nenetsernes situasjon godt, og er ikke like optimistisk som Anisiya.

-Nenetserne er den største minoriteten i Russland. De utgjør om lag 35.000 mennesker, og av dem bor 7000 innenfor vår del av barentsregionen,. Vi ser at kunnskapen om språket og kulturen er på vikende front mange steder.

Myndighetene har lagt til rette for en viss språkopplæring i skolen, men Andrey er ikke sikker på at alle er like nøye med å følge opp. I tillegg er det stadig færre som driver med rein, og dermed blir det også færre som lærer hvordan skinnet skal behandles og brukes.

-De gamle kan det god fortsatt, men blant de unge er det ikke mange.

Oljenæringen kommer

Det er ikke bare det urbane livet som trekker nye generasjoner vekk fra tradisjonen. Deler av den russiske tundraen er nemlig svært interessant for oljeselskapene. I Norge eier den samiske urbefolkningen retten til landområdene sine, men slik er det ikke i Russland. Her er det mer å sammenligne med et leieforhold, og oljeselskapene kan forhandle med lokale nenetsere om å få etablere seg. I de områdene der befolkningen og myndigheter sier ja, strømmer det penger inn i samfunnet, blant annet på grunn av skatter. Alt fra veier til skolebygg blir utbedret, men samtidig forsvinner beiteområdene til reinflokkene, også som følge av forurensning fra oljenæringen. Det er nå bare 1500 nenetsere som livnærer seg av reindrift.

Etablerer kultursentre

Helt mørkt er det allikevel ikke. I følge Andrey har myndighetene også støtteordninger og midler til unge etablerere som på ulike måter ønsker å jobbe for å berge nenetserkulturen – akkurat slik datteren til Martin og Anisiya har gjort. Snart åpner senteret hennes, og der skal totalt seks personer arbeide for å lære bort alt de kan til den oppvoksende slekt. Både Anisia og Martin har stor tro på tiltaket.

-Jeg er helt sikker på at det kommer til å hjelpe veldig, sier Anisia.

-Så lenge det finnes reinsdyr, er det håp.