Melodiene fra bestefar

Tradisjon og sjanger betyr kanskje mer blant russiske kunstnere enn blant norske. Aleksander Sverchkov er i så fall et unntak.

Tekst - Anki Gerhardsen

Bilder - Aliona Pazdniakova


-Jeg er ingen musiker, men jeg tror dette er resultatet av en slags genetisk hukommelse.

Alexander Sverchkov løfter fram en lang, slank treskulptur fra et hjørne fylt med listverk, plankebiter, rammer og ulike deler av det som en gang var et piano fra Ukraina. Med én finger knipser han opp en liten haspe og skulpturen hans deler seg i to. Innsiden er et instrument med tre strenger, og Aleksander spiller fram noen spredte toner før han smiler og setter skulpturen ned igjen.

- Bestefaren min spilte fiolin. Det er fra han det kommer.

Sammen med fotograf og tolk er jeg på besøk i atelieret til Aleksander. Det ligger i niende etasje i en blokk i Gagaringata i Arkhangelsk. Det er skyhøyt under taket, og utenfor de like høye vindusflatene sildrer oktoberregnet over byen. Her inne bygger Aleksander instrumentskulpturer av kasserte møbler, av skuffer, av stolbein, av treplater, av gamle, ødelagte instrumenter, og nå skal han snart lage et nytt av pianodelene som ligger rundt omkring han. Til tross for riper og små hakk, skinner den svarte lakken i lyset. Aleksander setter en plate og en del av en gammel gitarhals inntil hverandre, og forsøker å forklare hvordan han har tenkt seg det. 

-For å sjekke lyd og klang, får jeg hjelp av musikervenner. Og av datteren min. Hun er profesjonell.

Aleksander jobber i flere sjangre. I perioder maler han. I perioder bygger han. I perioder gjør han begge deler vekselsvis. Inntil veggen står en serie med store oljemalerier som skal presenteres på en separatutstilling ved Arkhangelsk regionale kunstmuseet i april. Bildene er ikke helt ferdige, og Aleksander jobber med de siste lagene. Innimellom menneskene på bildene er det instrumenter som til forveksling ligner mange av dem som står rundt omkring i atelieret. Musikk ser ut til å være en rød tråd i alt Aleksander foretar seg.

Men selv om han høster lovord for maleriene sine, er det ikke alle som er like sikker på instrument-skulpturene hans. For hva er det egentlig? Er det kunst? Er det håndverk? Er det ordentlige instrumenter når ingen har sett akkurat slike instrumenter før?

-Mange tenker nok at jeg er rar, sier Aleksander.

-Men det er greit for meg. Jeg føler at jeg vokser som kunstner på den uenigheten jeg merker rundt meg.

Når Aleksander stiller ut, arrangerer han som regel konsert samtidig. Da kommer musikervennene for å spille på det han har laget. 

-De er begeistret, forteller han, og legger til at det er forskjell på musikere og billedkunstnere. 

- For musikerne er det ikke så viktig hva slags tradisjon eller boks instrumentene hører hjemme i. Det er helt ulike holdninger til kunsten i de to gruppene.

Også norske kunstnere merker at russiske kolleger er mer fokusert på tradisjon og sjanger enn det de selv er. Gabriel Johann Kvendseth, som er deltaker i I craft, I travel light, forteller at han aldri har tenkt nevneverdig mye på sjanger selv.

-Jeg er utdannet ved akademiet i Bergen, uten en mediespesifikk tilnærming. For meg handlet det mer om å jobbe konseptuelt, og bare holde på til det fungerte.

Allikevel tror Gabriel det er ulike holdninger, også blant materialbaserte, norske kunstnere.

-Noen definerer seg primært som kunsthåndverkere, noen primært som kunstnere. Der kommer det også inn forskjellig tilnærming til materialet og til vektlegging av tekniske ferdigheter.

I Arkhangelsk skal både Gabriel og Alexander delta på utstillingen kuratert av Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge og Nordnorsk Kunstmuseum. Gabriel med objekter som til forveksling ligner verktøy eller våpen, Aleksander med skulpturer som ligner instrumenter.