En reise i Sibir

 

Solveig Ovanger dro til Sibir for å lære mer om å bearbeide skinn uten bruk av kjemikalier. Turen ble også en reise i egen familiehistorie.

Tekst - Anki Gerhardsen


Hud har vært en sentral del av Solveig Ovangers kunstneriske uttrykk i alle år. Først i form av kraftig okselær og bruksgjenstander, senere mest med skinn fra fisk, og et mer utforskende forhold til material og muligheter. Nå lager Solveig installasjoner, skulpturer og geometrisk utformede objekter. Hun er opptatt av hudens kraft og sensualitet, og dens evne til å omslutte og beskytte, men også skjule. 

-Fiskeskinnet er spennende på grunn av den visuelle og assosiative kvaliteten det har, men også fordi fisk er en svært viktig ressurs i mange kulturer, også min egen, forteller Solveig, og legger til:

-Materialet underbygger det jeg forsøker å uttrykke; noe opprinnelig, universelt og samtidig nært og ganske sårbart. 

Solveig er autodidakt, og har selv lett opp kunnskap og utviklet metoder for å få kunst ut av materialet. Hun har også alltid garvet fiskeskinnet selv, men de sterke kjemikaliene ga henne etter hvert helseproblemer. Hun måtte enten slutte, eller lete opp alternativ kunnskap om bearbeiding av skinn.  Solveig valgte det siste, og i august 2015 begynte hun en reise som skulle føre henne til nenetserne, en urfolksgruppe ute på den russiske tundraen. Reisemålet var ikke tilfeldig. Tromsøkunstnerens oldefar hadde nemlig vært der før, under svært dramatiske omstendigheter.

-Oldefar var ishavsskipper, og i 1880 dro han med skonnerten ”Nordland” til Jenisej sammen med dampskipet ”Oskar Dickson”. Like før reisens mål fikk de problemer. Begge skipene gikk på en sandbanke og ble innefrosset i isen. Der måtte de være til isen gikk opp, og det skjedde under dramatiske omstendigheter. Dampskipet gikk ned, og mannskapet fra begge båtene måtte flykte, forteller Solveig som har lest flere nedskrevne beretninger om oldefarens reise.

Mannskapet klarte å karre seg til land, men nesten uten mat og utstyr. To måneder senere uker kom samojedene, et nomadisk folk på den russiske tundraen, og berget dem. De hadde med seg rein som umiddelbart ble slaktet og fortært, rått og blodig. Det reddet nok mannskapets liv.

-Jeg har alltid vært nysgjerrig på oldefars opplevelser, men også på Sibir. Interessen tok til for alvor da jeg så sibirske fiskeskinnsdrakter i samlingen til Etnografisk museum i Oslo, og senere også i St. Petersburg. Etter å ha skaffet både finansiering og reisefølge bestemte jeg meg for å dra.

I august 2015 dro Solveig med et lite følge til Arkhangelsk der hun fikk skyss med en lastebåt som skulle til Jenisei. Etter en lang seilas, som hun beskriver som ”fem døgn med hav, sjø og himmel”, var hun framme, og der tok det ikke lang tid før hun fant de første sporene av sibirsk fiskeskinnstradisjon. 

I havnebyen til Jenisei ligger det nemlig et senter for urfolk. Der gikk Solveig inn, og møtte en kvinne som kunne det meste om beredning av reinskinn – helt uten bruk av kjemikalier. Og hun var mer enn villig til å lære bort.

-Først lagret hun skinnene i nærmere to år. Så ble kjøttsiden bløtet med sterk, svart te og skrapet veldig grundig. Etterpå tok hun fiskeolje i munnen og blåste den utover skinnet, drysset på mel og lot skinnet ligge sammenrullet noen dager. Deretter ble det skrapet på nytt. Det er hardt arbeid. Jeg fikk prøve og ble helt svett, forteller Solveig, som etterpå kunne konstatere at reinhuden ble hvit, myk og delikat. 

Havnebyen ligger i et nenetsisk område i Sibir, og reindrift står sentralt i den nenetsiske kulturen. Men det er ikke bare reingjeterne som er opptatt av dette området. Det er også olje- og mineralindustrien i Russland. Konfliktene er åpenbare, men i et forsøk på å gi noe tilbake til folket som bor der, tilbyr det store selskapet Gazprom gratis helikoptertransport til befolkningen i form av daglige flyvninger innover tundraen. Det tilbudet benyttet også Solveig og følget hennes seg av, og etter noen dager i havnebyen klatret de om bord. Solveig hadde stadig to formål med reisen: Følge i oldefarens fotspor, og dessuten finne fiskeskinns-håndverkere.

-Jeg kom til Tukhard, en nenetsisk landsby. Derfra dro jeg videre med båt langs en elv, og så med rein og slede over tundraen – selv om det ikke var snø og vinter. Det var en naturopplevelse av dimensjoner. 

Solveig endte opp hos to reingjeterfamilie bestående av til sammen ti mennesker. De lever som nomader, og i sommerhalvåret bor de i lavvolignende telt som kalles for ”tjum”. Solveig fikk overnatte i tjumen sammen med reingjeterne, og til ære for den norske gjesten slaktet de en kalv. Og nå fikk hun smake den oppskriften som en gang reddet livet til oldefaren hennes: Rått kjøtt, rå lever, varmt blod og noen korn med salt.

- Jeg må innrømme at jeg vegret meg for å gå løs på blodet, og særlig den råe levra, men hvis jeg hadde takket nei, ville jeg jo ikke kommet nær den erfaringen oldefaren min fikk den gangen for lenge siden.

Så Solveig gjorde som hun ble instruert: hun dyppet biter med kjøtt og lever i blod og salt og puttet det i munnen. Til hennes overraskelse smakte det friskt og godt. Det var slett ikke så skummelt som hun trodde.

De nenetsiske nomadene livnærer seg i all hovedsak på reinkjøtt, men det er ikke bare maten som kommer fra dyreflokken. Også klær, sko, og isolasjon til den vinterbaserte boligen lages av hud og pels. Ja, det meste Solveig så rundt seg, var i grunnen basert på rein. 

- Så snart reinen var slakta, ble den flådd, og skinnet lagt ut til tørking på bakken før det ble lagret i to år. Og da vi dro gikk de i gang med bearbeiding av slike lagrede skinn: Atten stykker som skulle brukes til vinterisolasjon. Det er et stort arbeid som blir utført av kvinnene i familien. 

Etter fire knappe uker var Solveigs reise over. Hun traff ingen som fortsatt jobbet med fiskeskinn, men hun fant spor etter gammel tradisjon på museene hun besøkte underveis; gjenstander, former og mønstre som hun kanskje kan la seg inspirere av i sitt eget arbeid.

-Rent personlig ble dette en reise der jeg kom nærmere min egen oldefar. Jeg fikk se og oppleve mye av det samme som han. De store havene. De lange avstandene. Mennesker som lever på samme måte som den gang han var der. Den samme vennligheten, gjestfriheten og rausheten. Samtidig så jeg en verden og et klima som har blitt annerledes. Han satt fast i isen, jeg så ikke et eneste isflak. Han reiste mesteparten av veien gjennom uberørt natur. Jeg så mange av de samme områdene, flere av dem nå sterkt preget av industri. Han brukte lang tid på å forflytte seg, mens vi reiste de lange strekningene med moderne lastebåt, fly, helikopter og lyntog.  Han brukte atten måneder på reisen, vi mindre enn én.

Solveig tenker seg om.

-Og på det faglige planet har jeg fått med meg nye inntrykk og lært teknikker som kan overføres til det jeg selv driver med. De gamle beredningsteknikkene er naturvennlige og behagelige å arbeide med, og metamorfosen som skjer i skinnet under prosessen, fascinerer meg, sier hun før hun fortsetter:

-Jeg traff altså ingen som jobber med fiskeskinn, men jeg fikk se eldre gjenstander i museene, og jeg møtte stor interesse for det arbeidet jeg selv gjør. For å finne en levende fiskeskinnstradisjon i Sibir må jeg til Amur-området. Sibir er enormt stort, og Amur ligger langt mot øst, men jeg liker tanken på lange reiser.